Harald Harnang

«Nød lærer nøgen kvinne at spinne», sier ordtaket. Sant nok. Jeg ser for eksempel for meg at den som har ligget i telt ei natt og forbannet ei trerot som har boret seg gjennom luftmadrassen og nesten inn i hoftekulen, eller for den del våknet med 25 cm vann i hele teltet – han eller hun vil ganske kreativt se for seg andre måter å tilbringe ei campingnatt på. 

Om ikke mange dagene kan vi, mett og god etter en solid julemiddag, synke ned i sofaen og starte med å pakke opp haugen av julegaver, bare avbrutt av kakespising, litt TV-titting, en kopp kaffe og kanskje litt til, før vi starter med å sende takkemeldinger via SMS. Med andre ord: Norsk jul anno 2017. Vel og bra. Eller…

Det går seg til her innerst i dalen mellom fjelltoppene. Vi har flyttet nok en gang, og nå som sommeren er på hell har også sommerforteltet kommet opp. Temperaturen har sunket til det mer normale. Termometeret på veggen forteller at det i sommer har vært knapt 40 grader inni vogna på det meste/verste. Det må ha vært samme dag som utetemperaturen ble målt til 52 grader. Da var vi gudskjelov ikke her, men ved sjøen.

Hva kan skj‌e når en helt uerfaren campingvogneier kjøper en gammel campingvogn? Det er mye å lære, og rom for mange betraktninger på veien for å bli en fullverdig caravanist. Bli med på Haralds campingreise!

Campingvogna er mitt sted for filosofering. Nei, det handler ikke om De Store Spørsmålene I Livet, men mer sånn hverdagsfilosofi. I campingvogna oppe i dalen går klokka saktere, pusten er roligere og skuldrene senkes. Det er da det begynner å bli filosofisk aktivitet i de små grå der oppe. 

Vi skriver september. For mange har sommerens gleder allerede blitt til lett falmede minner: Kanskje snakker vi om hyggelige turer med vogna eller bobilen, møte med nye gode venner, fisketuren…

Jeg velger meg april, sa en eller annen dikter. Ja, mon det, for alt er relativt her i verden. Det er på denne tiden av året vi virkelig erfarer at vi bor i et ufattelig langt land.

Tiden går. Jeg sitter i Solifer’n med en kopp morgenkaffe, og som vanlig blar jeg i et nummer av Bobil & Caravan. Vi som lever litt utenfor det ordinære campinglivet, mutters alene, med vogna fast plassert bak en garasje, ved siden av alle hestene, oppe i en liten dal – vi kommer på en måte liksom litt mer inn i «det gode campingvogn-selskap» når vi gjennom bladet får impulser fra den store campingverden. Fra Drammen og Trysil og Østerrike og Grand Canyon.

Det enkle er ofte det beste, er det en matvarekjede som påstår. I en 92-modell Solifer er det usedvanlig lett å være enig.

Det stunder mot vinter her nord i verden. Når jeg skriver dette drysser store gule blader ned på taket på campingvogna og på vinterforteltet. Når du leser dette skulle det ikke forbause meg om trærne står helt nakne, mens det er isskorpe på vannpyttene. 

Det blir påstått at Isaac Newton fikk idéen til tyngdeloven en vakker høstdag. Han satt under et epletre da et eple falt rett ned i hodet på ham. Senere ble han adlet, og kunne pynte på navnet sitt med en Sir. 

De gamle er eldst. I noen tilfeller er de gamle også best. Når stormene på Vestlandet eller i Lofoten river taket av moderne ferdighus, så står gjerne gammelhusene fjellstøtt. De var laget av lokale snekkere som hadde vært ute en uværsnatt.

Det finnes de som bruker både belte og bukseseler. Samtidig. Sånn for sikkerhets skyld. Jeg er av den oppfatning at sikkerhetsnivået til enhver tid bør avspeile faregraden. Jeg bruker for eksempel bare belte til hverdags. Men når det gjelder enkelte andre forhold i livet bruker jeg - i overført betydning - både belte, seler og en rull Gaffatape. Som for eksempel når det gjelder gass.

Det er makeløst! Nå kan selv en blodfersk caravanist bytte ut hånflir fra erfarne campingnaboer med aksepterende nikk og «tommelen i været». Man kan hoppe bukk over den grusomme rekrutt-tiden, og spasere tørrskodd rett inn i de erfarnes rekker.