Harald Harnang

Jeg har etter hvert oppfattet at det kan ha sine fordeler å se verden gjennom frontruta på en bobil eller fra panoramavinduet på ei campingvogn. Kanskje kan man nyte utsikten et sted i Dolomittene eller med en islandsk vulkan som nærmeste nabo. Eller på Nedre Sletta Camping, med to stjerner i NAF-boka, men med verdens hviteste korallsand og med Selve Havet utenfor. Som holder +4 grader året rundt.

Når jeg sitter i min Solifer på ei lita gresslette innerst i en dal, omkranset av høye fjell på tre sider, slår det meg hvor forskjellige vi mennesker er. Noen har sin campingvogn mer eller mindre på fast plass og er såre fornøyd med det.

– Livet er mangfoldig, sa min grandtante Agathe stadig vekk og viste til ymse tildragelser i «Lillevik» der hun vokste opp, levde, og til sist åndet ut, vel 90 år gammel. «Lillevik» var som et speilbilde av verden der ute – eller var det egentlig omvendt? Det var nesten ikke den hendelse som ikke på en eller annen måte hadde paralleller fra og på den lokale arena. 

Her for litt siden tok jeg en tur med Solifer’n. Riktignok har planen hele tiden vært at vogna skulle stå aldeles i ro, men planer kan jo endres. Det var første tur på egen hånd.

Jeg satt og leste i et gammelt nummer av Bobil & Caravan om biler som trekker campingvogner. Da slo det meg hvor forskjellig vi mennesker kan være. Vi kan ende opp med totalt forskjellige konklusjoner ut fra de samme objektive realitetene. Tenk at det sitter et antall personer rundt et bord og ser på eksakt den sammen flasken. Noen vil med sorg i røsten hevde at flaska er halvtom, mens andre gledesstrålende vil kunngjøre at flaska fortsatt er halvfull.

Det hender man i løpet av en fredelig campingvogn-formiddagsstund kan komme til å streife innom De Store og Eksistensielle Spørsmålene. De om Livet og Døden og slikt. Som for eksempel: Hvor blir campingvogner av når de dør?

Det har sine åpenbare fordeler å ha det meste innen rekkevidde. Jeg mener: Her sitter jeg og skriver på PC-en min i den forreste salongen i campingvogna. Blir jeg nå kaffetørst så er det bare å strekke seg bort til kaffemaskinen og trykke på knappen.

Den måtte komme, før eller senere, historien om mange campingvogneieres store hjelp i nøden: PortaPottien- eller tilsvarende. Du er hermed advart. Dette er en dritthistorie.